Vi vet at det finnes forhold som utelukkende er basert på vennskap, tillit,  felleskap i form av økonomi, felles barn eller hva vet jeg…. Poenget er at vi vet det finnes mange parforhold som er helt uten felleskap i form av sex.  Par som lever i åresvis uten å omgås seksuelt med andre eller de har seksuelle forhold på siden av sitt ekteskap.

På den andre siden vet vi at det finnes forhold som utelukkende er bygd på og rundt det seksuelle felleskapet mellom to mennesker. Forhold der det fungerer så bra seksuelt at de andre tingene er av underordnet betydning fordi denne greia virka. 

Så har vi den tredje varianten da, der “alt” funker, både vennskap, forståelse, tillitt og det seksuelle. Det er nok det beste. Men tanteprinsesse lurer veldig på hvor vanlig det egentlig er at alt funker. Etter å ha vært alene en stund nå og snakket om temaet med begge kjønn, skjønner hun at det er mye skuespill som foregår i det norske hjem. Det er altfor ofte en av partene som tenker på å forlate den andre av den ene eller den andre grunnen.

Tanteprinsesse tror at om et fohold skal fungere maksimalt må en utfordres både mentalt, seksuelt og følelsesmessig. Det er lett å treffe mennesker som oppfyller kravene til et eller to av dem. Men full klaff på alle tre er verre, atskillig værre. Så om vi kalle det mentale for vennskap, det seksuelle for sex og det følelsesmessige for kjærlighet…. og en måtte velge, ett eller to av tre, sånn for et forhold. Hva velger en da?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende